Denne historien gikk som føljetong i avisen "Lindesnes" i 20-årene.

Dessverre har jeg ikke klart å finne kaperskutene Skarv og Jofrid i andre kilder.

Jeg har også kikket i kopiene fra de engelske fangeprotokollene som ligger på Statsarkivet i Kristiansand uten å kunne se at "Skarv" var nevnt.

Det nærmeste jeg kommer mht til kaperskuter som ble tatt av engelskmennene høsten 1809 er "Betzy" som ble tatt 28. juli.

Den hadde ikke tatt noen priser den korte tiden den var operativ.

Ref følgende fra "Fra krigens tid" av N. A. Larsen

Erobringen av en engelsk konvoi er også omtalt i denne boka.

 

Fra kapertiden. (Av lærer og lokalhistoriker Lauritz Fuglevik)

Indledning.

Da krigen brøt ut i begyndelsen av forrige aarhundrede, blev den ledige koffardiflaate gjemt bort i de mest indelukkede havne som fandtes langs kysten, for at den engelske krigsflaate ikke skulle røve og ødelegge den.

En stor del av de skibe som hørte hjemme paa Sørlandskysten var bragt ind i Næverkilen, en arm av Trysfjorden i Søgne herred, hvor de ansaaes sikre mot overfald.

Blant de 200 til 300 fartøier som laa oplagt her, var mange kaprede skuter, deriblandt alle eller flertallet av de 48 britiske skibe som paa en dag blev tatt av kanonbaatflaaten fra Kristiansand.

Ogsaa i den indre del av Sælvaagen  ved Aas i Harkmark var havn hvor en del smaafartøier blev gjemt bort under krigen.

For de mange sjøfolk som gik ledige efter at krigen var brutt ut, var det en stor begivenhet da kystens befolkning fik tillatelse til aa ruste ut fartøier for kapring av engelske skibe.

Særlig fra Sørlandet blev der rustet ut en mengde kaperfartøier, bevæbnet med smaa kanoner og gamle børser, beregnet paa kapring av engelske fartøier som gik i fragtfart mellem England og ”Gottenborg” eller andre svenske havne ved Kattegat.

14de september 1807 blev der nemlig utferdiget et kaperreglement. Ifølge dette reglement hadde alle som var forsynet med kaperbrev, lovlig ret til aa opbringe engelske skibe. Reglementet blev i 1808 utvidet til ogsaa aa omfatte Sverige da vi fik krig ogsaa med dette land.

Kaperne fik verdien av de tagne priser efterat saken var forelagt en prisedomstol.

En mængde verdifulle skibe med rik ladning blev kapernes bytte. For kystbefolkningen blev dette flere steder en overordentlig indbringende forretning; men liv og frihet stod paa spil i den ulike kamp – og ikke sjelden fik kaperne prisonen istedenfor den prise de tenkte aa vinde.

Tiden fra 1807 og de nærmeste aar fremover er i denne del av landet kaldt ”kapertiden”. Der utviklet sig en organisasjon krigsaarene utover hvor de smaa kræfter, der stod til landets raadighet, virket i saa nøie kontakt med hverandre at det samlede hele blev en vældig folkereisning, hvis største verdi ikke bestod bare i den seige trods mot englands overmagt paa sjøen og de mange smaaseire som der blev vundet, men kanskje mest deri at hver kvinde og hver mand var med og tok sin del av den tunge kamp der førte frem til landets frigjørelse fra fremmed overmakt. Kvinderne drev arbeidet hjemme og forsynte huset med det som kunde skaffes fra jord og skog. Krigen hadde berøvet hjemmene de beste arbeidskrefter, mand, sønner og brødre i optil 7 aar, og neppe var en arbeidsfør mand hjemme fra tidlig vaar til sent paa høst i sjøbygdene. Midre fartøier og baater bragte korn fra Danmark og fisk fra sjøen. Kaperne søkte sine priser i den engelske koffardiflaate og bragte fartøier med verdifulde ladninger til land – eller satte liv og frihet til. Kanonbaatene deltok i kapringen og gjorde fiendens disposisjoner langs kysten al den avbræk de kunde, - og under alt dette var alles øine vendt mot vardene, hvis aarvaakne mandskaper gav signaler saa alle kunde passe den beleilige tid for sine farefulde foretagender, mens englands vaktskibe krysset Skagerak. Og fra vardene gik signal til bygdens folk om fiendtlige baate gjorde forsøk paa landgang, eller annen fare truet.

 

 

Kutterne ”Skarv” og ”Jofrid”.

En mængde norske skibe og fiskerbaate var tat av engelskmændene før man i Norge visste at krigen var brudt ut, og nu var anledningen aapen til aa gjøre gjengjæld.

Paa utrolig kort tid var den ene kaperskute etter den anden gjort seilklar – deriblandt en hurtigseilende kutter, der delvis hørte hjemme paa Trysnes i Søgne.

Utrustning av vaaben, proviant, reserveseil og løpende rig m.v. blev bekostet av kjøbmenn fra Kristiansand, mens mandskapet, der bestod av 35 mand, for størstedelen hørte hjemme i herredene Søgne, Oddernes og Halse og Harkmark med Askjel  Bessesen Trysnæs [1] som navigatør. Blant kapergastene forøvrig  nævntes Morten Bessesen Trysnæs, Rasmus Landøy, Tore Eskeland og som ny mand Jens Jørgensen Trysnæs.

Kutteren, hvis kjendingsnavn var ”Skarv”, hadde sin stasjon snart inde i Eidsstranda hvor den var bygd, snart i Utvaarkilen eller en anden uthavn hvor man hadde fri utsikt paa sjøen og paa samme tid anledning til aa motta signaler fra vardevakten paa Eidsveten[2].

En anden kaperkutter der gik under det populære navn ”Jofrid” opererte oftest sammen med ”Skarv” og hadde sin stasjon på Kaaløy i Harkmark, eller den laa ute i Heirholmene paa vakt.. Blant mandskapet om bord i denne var ingen mer omtalt end Jofrid Frøynæs fra Harkmark. Ordet gik at denne fryktløse og snarrådige sjømand i et knipetak hadde solgt sig til Gamle-Erik for at ikke engelskmanden skulde faa tak i ham; og de gamle pleide aa tilføie at det kom vel med – i det minste for hans kamerater.

 

Paa Eidsveten.

Det var natten til 28de august 1809. Op mot Eidsveten hvor vardevakten nat og dag holdt øie med begivenhetene ute paa havet, gik mandskapene paa de to kaperkuttere ”Skarv” og ”Jofrid”. Fartøiene laa inde ved skibsverftet i Eidsstranda, og kaperne vilde benytte utsigten og de gode kikkerter som vardevakten raadde over, for om mulig aa se sig ut en feit steik blant de engelske fartøier der for mellem England og de svenske havne i Kattegat.

Stemningen var høi mellem kapergastene. Nylig hadde de med uhørt dristighet en mørk nat nappet to store skuter ut fra en engelsk konvoi og seilt dem ind paa Vidderstø i Dalskilen i Harkmark. Der blev glade hvetebrødsdage i bygden, da de kaprede skibe kom ind. Med aapen haand hadde gastene delt ut av det proviantrummet hadde aa by paa. En vældig sending var gaat til signalvakten paa Eidsveten og man ventet der begge mandskaper som gjester.

Det var kraftige nævetak som blev utvekslet mellem de to mænd som utgjorde signalvakten – Kornelius Korneliussen Eid[3] og John Hevaaker – og de ankomne gaster, og snart sat alle samlet til et nattlig gjestebud, der i rikdom paa mat og drikke stod i stærk motsætning til den pinaktige tarvelighet der i de dage raadde til hverdags.

Samtalen gik livlig. En flok unge gaster talte om et nær forestaaende bryllup. En av kameratene fra Vaagsbygden i Oddernæs skulde gifte sig om et par dage, og ”Skarv”s mandskap var indbudt; derfor hadde de fleste bragt sine stasklær om bord i kutteren. Brudens bror fortalte om den fabelagtige stas av kostbare drakter som kjerringer og jenter vilde optræ i under bryllupet, og mente paa at kong Salomos kjerringer i al sin herlighet ikke var klædt som en av dem. –

Det var prisegods av de dyreste stoffe som fandtes i silke og damask, bestemt for hof og adel i Sverige og Russland, men var i stedet spredt som andet prisegods ut over bygdene[4].

Fruene i Kristiansand skulde være aldeles rasende av misundelse, sagdes det, over at alle disse baller av fabelaktig kostbart tøi var havnet ute paa landsbygden blant bønder og fiskerfolk som ikke hadde ringeste forstand paa hvor kostbart tøi de kledte sig i.

Signalbestyrer Kornelius Eid hadde mottatt meddelelse fra militærmyndighetene i Kristiansand om at det engelske vakthold mellom Lister fyr og Fredriksvern var forsterket med to store fartøier. Og vardevakten hadde faat syn for sagn: nylig var to fuldriggere passert forbi for østgaaende ute i synsranden. Der kunde ikke være tvil om at de uhørt dristige indhug i den engelske koffardiflaate fra de norske kaperes side hadde bevirket dette, og det blev ivrig diskutert hvad indflytelse et sterkere vakthold kunde øve paa de meriter kaperne til enhver tid var færdig til aa utføre.

Det var alminnelig at bygdefolk mot kveldtiden søkte op til varden for aa høre nyt, særlig var det folksomt naar kapergastene laa ved land. Man kunde derfor overalt paa den vidstrakte bergflate se grupper av mænd og kvinner som med den største opmerksomhet fulgte de spennende beretninger fra kaperlivet.

Det blev bare en kort blund. Dagen oprandt med østlig kuling der saa ut til at øke paa.

To kikkerter blev samtidig rettet mot et punkt langt nede i sydvest. Det var et fartøi som for smaa seil stod mot land. Der blev lenge ikke sagt noget. Den nærmeste ventet paa tørn til aa faa kikkerten – og leverte den saa fra sig til næste mand like uviss. Det vilde ta tid før skuta vandt op saa man kunde ta maal av den, mente en av dem.

Det var en brigg som for smaa seil krysset sig op mot den sterke kuling fra øst. Den vendte fra land og stod utover mot synsranden, hvor den igjen vendte til land, men vandt ikke stort. Motstrømmen måtte være stri, gjettet man paa, og daarlig seiler saa skuta ut til aa være, for da den vendte under staget til land, vandt den ikke aa gaa over stag, men maatte kuvende.

Alle kikkerter var rettet mot briggen; men den disige luft hindret klart sikte. Var briggen en sinke som hadde seilt sig ut av den konvoy som var gaat forbi for et par dage siden ? Lav rig hadde den – og let lastet, formodentlig bomuld. De hvite presenninger man mente aa se paa dekslasten, kunde tyde paa dette..

Tænderne løp i vand paa de unge kapergaster som sammen med vardevakten og en stor del bygdefolk tok maal av seileren, samtidig med at de med kikkerten gjennemsøkte horisonten i sør og øst, om mulig en engelsk man of war laa utenfor som vakt. Var briggen en lokkefugl som skulde narre de driftige kapere i klørne paa de hurtigseilende fuldriggere som man visste ikke var langt unda? Eller var briggen en fet gaas som ubekymret sneglet sig op mot vinden langs land for aa gaa Kattegat ind naar den hadde vundet høide?

Disse spørsmaal blev ivrig diskutert av vardevakten og kapergastene som i spent forventning fulgte enhver av briggens bevægelser.

Gastene stod paa sprang; der var en formue aa vinde og intet aa tape; men signalbestyreren holdt dem tilbake. Der var endnu tid til aa se stillingen an, mente han og gjennemsøkte horisonten med kikkerten; men ikke en seilfille var aa se som kunde varsle fare.

 

Ut til kamp.

En time senere var begge kuttere under seil. For sterk kuling stod de to kuttere op under ”Holger Danske” – en holme der hører til Vassøy – stod en trip over til Aaløy odde og gik saa Utvaarfjorden ut, mens den friske sjøsprøit bløitet storseil og fok. Mange bygdefolk var strømmet op til varden for aa se. Man hadde der den beste anledning til aa følge den raske jakt som snart skulde begynne. Det var et syn som kunde fryde et sjømannsøie aa se de to stolte kuttere i rask dans bortover bølgebrynet.

Skarv var den overlegne som bidevindsseiler og var snart en kvartmil foran ”Jofrid”. Utover bar det, utover det aapne hav – mot den enslige seiler som tilsynelatende ubekymret stod ind mot land. Men ikke lenge varte det før briggen gikk baut, økte sin seilmakt og søkte nok aa undslippe. Ogsaa kaperne økte sin seilmakt, og nu begynte den jakt som hundrede av tilskuere hadde ventet paa. Briggen maatte være bedre seiler end man fra først hadde antat.

For halte skjøter bar det utover mot synsranden hvor det blotte øie ikke længer kunde opfatte hvad der foregik; man mer følte end saa at jakten fortsatte ustanselig ute paa et felt hvor risiko og fordel var jamvekt. Det var stilt mellem tilskuerne oppe ved varden som i vindskifte. Forventningen og spendningen holdt paa aa gaa over til frykt; - tilbakeveien kunde bli avskaaren før noen viste, - det var nesten ikke til aa holde ut. Bare vardevaktens formand- Kornelius Eid – stod med den svære langkikkert i stativet uryggelig stille. Med en gang sa han lavt og kvast: ”Heis faresignalet!”

Den store graasorte trælem for op mot signalmastens top, svaied i den sterke vind, men holdtes i tømme av en hanefot fra hvert av de nederste hjørner

Denne trælem spaadde aldrig godt; fra gammel tid av var den brukt som signal til egnens folk naar fiendtlige robaate nærmed sig land eller anden alvorlig fare var på færde. Alles øine fulgte signalbrettet like til tops, og blikket stanset deroppe uten aa finde forklaring.

”De ser ikke signalet der ute”, sa Kornelius Eid; ”men de her hjemme ser det”.

Der var gaat et minut da ingen hadde set utover, men straks var alle kikkerter igjen rettet mot samme punkt.

En forfærdelig uro og angst, en anelse om overhængende fare som de ikke kunde forstaa, grep alle, og mest dem som hadde sine egne, sine nærmeste om bord i kaperkutterne.

Situasjonen var med ett forandret. For alle seil som trække kunde stod de to kaperkuttere mot land, forfulgt av en høirigget brig, et av Bretlands mest hurtigseilende krigsfartøier. ”Skarv” satte for et umaatelig seilpres med strakte skjøter ind mot land. En sky av sjøraak stod over det lille fartøi saa det næsten ikke kunde sees. Det gjaldt aa utnytte det øiebliks forsprang som kunde vindes fra den farlige brig som holdt paa aa heise de laarede bramstænger, og ved hjælp av fremragende sjømandsdyktighet paa utrolig kort tid skapte sit utseende om fra en fredelig gaas til en havørn hvis mægtige vinger og klør truet de to kaperkuttere med død og undergang.

”Jofrid” lot staa til for en halv slør imot land i nordvest. Briggen laa i ”Skarv”s kurs, og der var ikke tvil om at denne skulde angripes først.

Paa ”Skarv” var 30 mand kommandert under dæk; de øvrige 5 mand var nok til at passe skjøter og ror. Større seilmagt kunde ikke føres. Det var spørsmaal om aa bytte en mellemflyver med en stormflyver. Tore Eskeland, en av ”Skarv”s beste karer, mente at litt mindre seilmakt ville øke farten, og kapteinen, Askjel Bessesen, gav ham ret; men det tok tid før stormklyveren kom i træk, og det fik staa til.

Begge fartøier fløi frem over det rykende sjøbryn med al den fart som opdrives kunde. Sjøen stod i raak over top og takl. Det var som het aande fra to rovdyr, det ene i rasende sprang efter det andre med hver nerve spendt og hver sene stram – sprænge det, trampe det ner, rive det sønder og sammen – sidste træk i et spil om liv og død.

Fra heiene inde paa land stod hundreder av mænd og kvinder og saa. Her og der saaes løftede hænder – i bøn eller trusel, - alle vilde hjælpe, men ingen kunde. Bretlands overmakt strakte sig like til randen av Norges skjærgaard.

 

Flukt og fangenskap.

Et kanonskud drønte ganske svakt. Om man hørte det eller følte det som en gysning, var mange ikke klar over. Et nyt skud. Endnu et. Flere paa en gang. Da var da det hændte. De saa det oppe fra varden og hørte forklaringen siden. Et par lenkekuler kom svirrende. Storvantet paa lo side blev kuttet – og for det mektige seilpress faldt masten med et brak. Kutteren laa som en vingeskutt havsul. Sjøen brøt over den som et skjær. De optrædende parter var altfor ulike til at prøve kræfter. Det var paa den ene side en av Bretlands flyseilere, hvis rig og vaapen var utstyrt specielt med sikte paa aa knække de dristige kapere paa Agderkysten, der trods konvoyering og strengt vakthold hadde skilt Englands koffardiflaate med svære værdier i skibe og ladning.

Paa den anden side var det privat utstyrte kuttere, bygget for fraktfart, uten andre skytevaapen end en liten kanon og noen gamle flintgeværer. I virkeligheten hadde kaperne intet andet vaapen aa lite paa end huggerten. Ved hjælp av den entret de slette skutevæggen og under nærkamp var huggerten et farlig vaapen i en sterk næve.

”Alle mand paa dæk!”.  Det var sidste kommandoord fra kaperkapteinen, han var kald og lun som han pleide aa være. ”Stillingen er enkel”, sa han. ”Vi er klar over at vor vei gaar til prisonen og ikke til bryllup paa Fiskaa. Pak deres filler sammen, gutter, og glem ikke bryllupsstasen!” Han holdt aldrig lange taler, Askjel.

De saa paa hverandre, gastene. Den ene var i tvil om den andre hadde smilt. De forsvandt under dæk og stod et øieblik efter med hver sin beskjedne tøipakke under armen.

Tiden blev ikke spildt med ord. En baat bragte kutterens mandskap om bord i briggen. To kanoner blev samtidig paa nært hold avfyrt mot ”Skarv”, og dens saga var ute. Alt gik i raskt tempo der om bord. Før gastene var riktig klar over det som var hændt, var briggen paa jakt efter den anden kaper. Det var tydelig at ogsaa den skulde sænkes. Hensikten var øiensynlig den aa avskjære ”Jofrid” veien til land. Jofrid Frøynæs hadde beregnet dette. Han vilde staa samme kurs endnu en stund, vinden halte sig litt til syd. Kaperne fulgte spendt enhver av briggens bevægelser. Det var ikke vanskelig aa se at avstanden mellem begge fartøier blev mindre. Briggens make som seiler hadde ingen set; det var som torden og lynild og Pappenheim.

Gastene stod i klynger midtskibs og forut. De saa akterover hvor Jofrid Frøynæs selv stod ved roret, selvtryg og sikker som om ingen fare var. Han hadde just hat en konferanse med Rasmus Landøy[5] der kom forover med et langt smil. Hvilket trikk hadde vel kapteinen mot det uveir som nu nærmet sig? Noe vilde ske som de ikke skjønte; - han var lang i tangen Jofrid Frøynæs. – Paa et vink stod gastene klar til handling. Med ett la han kutteren plat for vinden. ”Heis breifokka!” lød det klart og rolig. Manøvren var innøvd, og et øieblikk efter flog den vældige seilflate ut med et tryk saa voldsom at sjøen fosset ind over dækket. – Et øieblik efter for kutteren som en taakedot nerover mot Sydostbaaen og Ytterskjær sør for Landøy og tvang briggen til at legge samme laam, om den vilde naa sin hensikt. Under plat fordevind kunde briggen ikke utnytte sin uhyre seilmakt, og efter en kvarttimes seilads der tok sig ut som en vældig klapjagt, var avstanden saa vidt man kunde se ikke nævneverdig mindre. Det var samme trik Anders Osmundsen Kaaløy hadde brukt da han med kornlast blev forfulgt i 18 timer av et engelsk linjeskib. Fra briggens baugkanoner sendtes skud på skud, mens kutteren med Rasmus Landøy som kjendtmand staar saa nær sydostbaaen som raad var – med kurs for Oddefjorden.

Opskræmte av faresignaler fra Eidsveten, Skogsøyveten og Grottevarden paa Skjernøy og av englændernes kanoner stod folk paa heiene langs kysten i øst og vest saa langt det spennende skuespil kunde sees. Man forstod at det var planen at lokke den hissige englender ind paa de skjulte grunder der fra Fora strækker sig langt ut i sydost, og folk ventet at briggen i hvert øieblik skulde klinke; men en forræderisk brækning gav englænderen varsko, og i sidste øieblikk halsed briggen rundt og gav i det samme det glatte lag fra alle bakbords kanoner, mens briggens unge chef i raseri over aa være sat ut av spillet truet efter kutteren med den dragne kaarde; men den store, sterke kaperkaptein stod med rortalja i venstre næve, rak og rolig som om skytningen ikke vedkom ham. Det var bare saa harmelig for den stolte kaper aa måtte rømme uten aa slaa fra sig. – og han lovte sig selv at næste gang han mødte briggen, skulde det være dens tur til aa smøre haser.

Mot kveldstiden laa kutteren i stilla paa fjorden mellem Landøy og Kaaløy. Anders Osmundsen og hans svoger Bo Petter kom ut med robaat, og en time senere var ”Jofrid” buksert ind paa Kaaløysundet. Paa brygga stod Elen, Anders Osmundsens kone, og tok mot kutterens besetning, sin mand og bror. Av kutterens proviantoplag hadde hun gjort istand kveldsmat, og da mandskapet sat bænket om det rykende matfat i storstua paa Kaaløy kom de først ihu at de ikke hadde spist siden gjestebudet paa Eidsveten kvelden i forveien. Hverken mot eller mathug hadde kapergastene mistet, og det rasende hat mot engelskmændene fik luft i ord og uttryk som ikke her kan gjengives.

Ved maaltidets slutning sa Jofrid Frøynæs sine folk kort og godt at ombord i kaperkutteren satte han ikke sin fot mer. ”Jeg melder meg som frivillig ved kanonbaatflaaten” sa han, ”og de av mine raske kamerater som vil følge mig der kan faa plads. Det er kanonbaatflaaten som skal beskytte sjøbygdene mot rov og ran og ta hevn over tilføiet uret. Jeg gaar og bringer vardevagten paa Eidsveten vore fangne kameraters og vor tak for de store tjenester der er vist os. Det er ved ledelse av vardevaktens signaler vi har hat vore bedste priser, og det var vor og vore kameraters feil at vi ved høilys dag gik utenfor det omraade hvor vaktens signaler kunde gi veiledning”.

Over alle bygder var ryktet gaat om dagens sørgelige begivenhet. Mer end 30 hjem hadde mistet sønner og forsørgere, og mange ansaa fangenskap i engelsk havn om bord i gamle, rotne fangeskibe, utsat for sult og sygdom, verre end døden.

 

I prisonen og hjemme.

Vaaren 1812 laa kaptein Bessesen fra Kristiansand med sit skib i en engelsk havn og fik leilighet til aa løskjøpe sin unge brorsøn, der var blant de fangne kapere fra ”Skarv”. Da fribrevet var ordnet, og den unge gut blev hentet i land, stod hans farbror med to sønner og tok imot ham. Den tidligere saa kjække gut var i en saa sørgelig forfatning av sult og urenslighet i det overfyldte fangeskib at han var helt ukjendelig. Da han blev mottatt av sine slegtninger og hørte, at han var fri, tok glæden ham slik, at han sank livløs i sin farbrors arme[6].

Hvorledes krigsfangene blev behandlet i de dager, faar man et begrep om naar man ser det svar den engelske krigsminister gir paa en interpellasjon om krigsfangenes behandling :

”Krigsfangene er tapt for sit land, og for os er de bare en byrde. Naar vi da sørger for at holde liv i dem, har vi gjort nok”.

Av hvad det gamle staute søskenpar, Peder Nilsen Kige og Nicoline Utø, kan fortelle fra deres far Nils Guttormsen Eskelands tid som krigsfange om bord i blokkskibet ”Bahama”, fremgaar at fangenes tilstand ikke var bedre end krigsministerenes iskolde svar gir indtryk av. Hundreder av fanger var stuvet sammen i rum der saagodtsom manglet ventilasjon. Lusete og skitne til det utrolige var de, og maten var av daarligste slag: raatten og raa og dertil saa lite at det saa vidt kunde hænge liv i fangene. I denne tilstand tilbragte han 3 aar og 10 maaneder sammen med en hel del av vore folk som var tat til fange ut gjennem krigsaarene – fra de større krigsskibe, kanonbaatene, kaperfartøiene og koffardiflaaten.

En forfærdelig dødelighet var der om bord, helst blant de yngste, og da fred blev sluttet, og fangene kom i land, faldt de overende av utmattelse eller ravet som nyfødte kalver, fortalte Nils Guttormsen.

Den mand som i væsentlig grad var middel til at fangenes kaar blev forbedret, var ”Prisonpresten”, Rosing, som de gamle talte saa mye om. Det var ved hans hjælp at idetmindste flere av vore folk fik forbindelse med hjemmet gjennem breve.

Hvor levende ungdommen i den nærmeste tid efter trængselsaarene fulgte med i det som var hendt, og hvor fast det satte sig i erindringen, fremgaar bl.a. av at Peder Kige, der var 86 aar 23. febr. 1925, nylig refererte sin fars adresse om bord i fangeskibet.

Av tradisjoner og av breve som er bevart fra krigsaarene, faar man et glimt ind i hjemmet hos Jens Jørgensen Trysnæs, der som tidligere berettet var en av fangene fra ”Skarv”. Hans kone, Sille Marie Simonsdatter, sat hjemme med flere barn i ytterst trange kaar. De hadde gaard; men de sultet allikevel saa fælt vinteren 1809-10 at de maatte ta saakornet til mat for ikke aa sulte i hjel. Senere fik de hjælp av signalbestyreren paa Lastadheia, Andreas Lastad. Som signalbestyrer bestod en del av hans løn i en kvart tønde rug pr. maaned, og av dette delte han til kona paa Trysnes, hvis mand sat i prisonen. Hun hadde en potetaaker saa stor som et stuegulv, og denne blev aktet som en gulroteng og gav god avling; men potetene blev betraktet som luksusvare, da man ikke kjendte deres matværdi. Aa ta bort jord til dyrkning av poteter blev betragtet som sløseri. Samme jordstykke, og heller ikke mer, blev brukt til poteter paa gaarden aar efter aar like til nye folk kom til styret paa gaarden i 1840 aarene.

I et brev som Jens Jørgensen skrev hjem til kona si fra prisonen, fortæller han at han har tjent en del penger ved aa lappe sko – ”og det skal komme godt med, for du har vel stiftet gjæld paa gaarden, og noget til avbetaling har jeg avsparet”.

Jens Jørgensen oplevde aa bli fri, men døde i 1814 paa hjemveien. Hans kone fik ikke de penger han hadde spart og heller ikke de fine Nankins-klær som han hadde med om bord i ”Skarv”. Juledag 1814 var Sille Marie i Søgne kirke for første gang siden mandens død. Da folk gik rundt alteret til ofring, kjendte hun sin mands klær paa en av hans kamerater fra prisonen. Hun satte i et skrik som hørtes over hele kirken og faldt i avmakt.

Det fortaltes at da prost Andreas Fredriksen – prest i Søgne fra 1789 til 1823 – i sakrestiet fik høre sammenhængen, uttalte han sig meget anerkjendende om enka paa Trysnes: Hungersnød og fattigdom, slit og slæp for barn og hjem kunde ikke knække den retskafne kone; men dette var mer end hun maktet aa bære. Hun hadde fortjent tapperhetsmedaljen jevnsides med mangen krigsmand der bærer den med ære”.

Av en særdeles interessant brevsamling fra 1807-12, opbevart i gamle Syvert Jørgensen Viges hjem i Søgne, anføres et brev til Jens Jørgensen Trysnæs fra hans hustru :

 

Trysnæs den 17 January 1812

Hiert elskende kjære mand.

                        Jens Jørgensen.

Jeg haver dig høyligen at tacke for alle dine brever, de 2de sidste som var datert den 14de og 22de October indløb mig den 14de November og først i December. Jeg erfarer deraf med største fornøyelse at du er og har været ved god helsen og sundhed til dato. Jeg har og Gud høylig at tacke for at jeg tilligemed børnene er og har været ved god helbred til denne tied, og hvad gaardens beobagtning (tilsyn) og husholdningen angaar : da er alting taalig got og vel. Jeg er rigtignock bleven skyldig noget lidet siden du var hjeme men haabes til om mulig at klare mig ut af det igjen naar jeg kan faa et par ladning brænde solgt, som er det eneste middel jeg har grebet til og kan gribe til at hjelpe mig frem med. Jeg vil ikke gjerne du skal have nogen bekymring for gjælden eller beklage dig derover. Du kan have bekymring nok over din egen tvang og kjedsomelige fængsel, som baade du kjære mand: og andre er tvungen med. Jeg har Gud ske lov for saa vidt ingen nød. Jeg har min gode frihed som du desværre er betagen. Jeg har venner at tale med og mangler jeg noget saa har jeg gode naboer som hjelper mig med det jeg trænger til. Det gjør mig mer ondt at tenke paa din tvang og fængsel. Dog er jeg glad ved at høre fra dig at mangler for levemaaden er ikke saa stor som den har været tilforn. Hvad den ostindiske tour[7] angaar da ved jeg nok at jeg tilforn har raadet dig der fra, men nu maa jeg sige dig at jeg vil overlade det gandske og aldeles i din egen villie, at gjøre som du selv finder for godt, thi jeg trodde at dette fængsel engang skulde faa en ende, men det ser disværre ud til det same som tilforn, og du kunde maaske synes at jeg hadde skyld i din lange og kiædsomelige hensidelse som jeg dog nødig vilde have skyld i, skulde du nu tro kjære mand: at din lycke kunde blive bedre for dig ved at gaa til ostindien og du tillige kan tænke at din natur er danet til at udstaa saadan tour saa giv dig afsted i Guds navn, naar det synes dig beleylig, jeg forønsker dig lycke. Jeg maa enda bede dig høre vel efter tilforn om der er noget sikkert bevis paa at du bliver fri for den Engelske tiæneste naar di har gjort saadan tour og kan med frihed ( komme) hjem til sit føde land og familie. Jeg har rigtig nok skrevet et brev til forn med en anden leylighet av samme indhold, men for sikkerhets skyld har jeg ogsaa anført ordene her i den forhaabning at du skulde bekomme et av dem. Jeg maa dernæst tilmelde dig at saa snart dit brev var færdig og forseglet blev vi alle - - - indkaldt til lensmanden for at overhøres hvad navn og alder vi havde samt hvor mange børn og hvor gamle de er, og hvad aarsag det er kan hverken vi eller lensmanden vide, dog har vi en forhaabning om at vi enten skulde faa litt hjelp fra regjeringen til understøttelse eller og at der skulde gjøres anstalt for at søge de gifte fri, man kan ikke vide det; men det maa dog endelig have sin grun og aarsag : naar vi faar noget at vide derom skal det blive eder alle bekjændtgjort. Nu hører jeg at dere har alle samen faat bekomet nye kleder : Dersom jeg vidste at det var mod en hastig afløsning fra fængselet vilde jeg med største fornøyelse gratulere dig med nyt til juul, men jeg maa tilstaa og sige at jeg frygter meere for at det skal forlenge – endog vi har nylig hørt at dere skulde blive frie for Presongen og kome i farten med kultræderne fra Engeland. – Hvorfra denne beretning er komen, kan vi ikke vide, vi kan altsaa heller ikke vide om det er troligt eller ey, Gud ved det. Jeg vilde ønske at det maatte blive til en god ende og i same forhaabning vil jeg befalde dig Gud og slutte med varm og kierlig hilsen til dig fra mig og vores børn med samt øvrige familie og naboer. Jeg forbliver uafladelig din tro elskerinde og kiære kone

            Sillemarie Simundsdatter

                                    Trysnæs.

 

 

”Gjengjældelsens time”

Vaaren 1810 rømte folk til skogs i bygdene paa grænsen Harkmark – Søgne. Der hørtes voldsom kanonade fra sjøen, og en hel del baate saaes i nærheten av et krigsfartøi ute i sydost. Det skulde ved den leilighet være en batalje som blev utkjæmpet mellem norske kanonbaater og en engelsk brig. Det var stilla og stampesjø. Paalandsstrømmen hadde om natta ført briggen mot land[8].

Efter bygdetradisjonen var briggen den samme som høsten i forveien hadde tat ”Skarv”s mandskap til fange – og nu fik den sin gode bekomst ikke langt fra det sted hvor ”Skarv” var sænket. Jofrid Frøynæs kom ved den leilighet igjen paa folketunge. Den kanonbaat han førte, var den første som var paa plassen og tok kampen opp mot briggen og det var den som med størst utholdenhet forfulgte briggen da den efter en times kamp fik vind og i sterk ramponert tilstand tok flukten.

Jofrid Frøynæs hadde med glans indfridd sit løfte : at næste gang han møtte briggen skulde det være dens tur til aa smøre haser.

Ryktet gik siden at flere av officerene skulde være drept, og at briggen ikke senere saaes i norske farvande. Det var den gang almindelig mening at briggen var blit tat av kanonbaatene, om den ikke i sidste øieblikk hadde faat frisk bris der hjalp den klar av dens angripere.

 



[1] Nogen siger at kapteinen var Askjel Henriksen. Der skulde ogsaa være mandskaper fra Songvig, Oftenæs, Ormestad, Skarpeid, Hevaaker, Øvrebæk ( Aurebæk?), Trægde m.fl.

[2] Eidsveten ligger i Søgne, like ind paa grensen av Halse og Harkmark.

[3] Kornelius Korneliussen Eid (østre) var signalbestyrer paa Eidsveten i 7 aar, fra krigens begynnelse til dens slutning. Hans arbeide i Statens og bygdens tjeneste skal muligens bli omtalt ved en anden lelighet.

[4] Endnu skal der findes rester rundt om i bygdene av de kostbare silkestoffe, som blev bragt til land i kapertiden

[5] Rasmus hørte til om bord i ”Skarv”, men hadde for anledningen byttet plass med en av ”Jofrid”s gaster, som var buden i bryllup til Fiskaa.

[6] Høsten samme aar forsvandt kapt. Bessesen nede paa Danskekysten med sit skib. En flaskeseddel bragte det korte bud ; Utenfor Klit Møller ligger kaptein Bessesen med mandskap og sine tvende sønner.

[7] Nils Frøynes fra Harkmark tok som krigsfange paa Chatham fæstning en to og et kvart aars ostindietur i engelsk koffardifart og hadde 6 engelske pund om maaneden. (1 pund var 9 riksdaler). Han blev fri fangenskapet da skibet kom tilbake til England.

Vi kjender ikke til at noen av fangene fra disse bygder sviktet sin plikt ved aa motta de lokkende tilbud om aa gaa om bord i engelske krigsskibe. Av ca 7000 norske og danske fanger var der bare opimod 800 som hvervet sig i engelsk krigstjeneste.

[8] Fra Eidsveten blev sendt ut signaler der over Lastadheia og Aaraasveten i øst og Skogsøyheia i vest gav melding til kanonbaatstasjonerne lang kysten og til hovedstationen i Kristiansand om det fiendtlige fartøi som med strømmen ufrivillig nærmet sig land i dagbrækningen.