I 1982 var jeg ansatt som navigatør i seismikk-selskapet Geco og hadde hyre på den ombygde tråleren Geco Stormy.
Her er kopi av fartsboka:
Her er et bilde som viser hvordan seismikk-skyting foregår:
Her er et eksempel på seismikk data:
Etter en 4 ukers tur i Nordsjøen, var det foreløpig ikke flere oppdrag og jeg fikk tilbud om en tur med Geco Alpha som skulle på
tokt i Adenbukta på nordkysten av Somalia. (Afrikas horn)
Etter at de nødvendige vaksiner var tatt, tok jeg fly til Fornebu der jeg traff det øvrige mannskapet. Turen gikk så med buss til
Gardermoen. Der fikk vi tilfeldigvis et kort glimt av kong Olav som kom hjem etter en utenlandstur.
Geco Alpha lå ved kai, vi gikk om bord og skuta gikk ut i Adenbukta og fulgte kysten østover.
Vi passerte grensen til Somalia og nærmet oss det området vi skulle skyte seismikk. Kysten besto av lange, flotte strender.
Et lite stykke ut fra stranda var det et rev på 12-
For at Geco Alpha skulle kunne gjennomføre oppdraget, måtte vi kartlegge dette revet. Til denne jobben hadde vi med en
20 fots Mørebas som jeg og en annen skulle operere. Vi hadde montert ekkolodd og navigasjonsutstyr ombord.
Dette var før GPS’ens tidsalder og for å ha skikkelig navigasjon, måtte det opprettes faste punkter på land med radio-navigasjon.
Det systemet vi brukte, kaltes Syledis.
Et team av teknikere hadde kjørt med Landrovere hele veien fra hovedstaden Mogadishu med alt utstyret.
Her er Geco Alpha i aksjon:
Om bord i Mørebasen var navigasjonsutstyret, ekkolodd og plotter installert inne i kahytten. Tidlig om morgenen ble vi låret ned fra
moderskipet og satte kursen mot land. Der gikk dagen med til å kartlegge revet. Vi fulgte et linjemønster som var tegnet inn på kartet.
Når kvelden nærmet seg, kjørte vi inntil Geco Alpha og ble heist opp på dekk igjen. Men en kveld da sjøen var litt for grov, kjørte vi
til land og overnattet i en liten landsby.
Folkene som betjente radio-navigasjonsutstyret hadde allerede installert seg i denne landsbyen, og de hadde ordnet med overnatting for oss.
Like etter at vi hadde fortøyd båten forsvant dagslyset. Ingen særlig lang skumringstid på disse breddegrader nei. Hørte så noen kraftige
skranglelyder inne fra landsbyen. Et aggregat startet tydeligvis opp og endel spredte lys rundt forbi ble tent.
Vi bodde i noen brakkelignende hus med nok av plakater på veggene. Symbolene som gikk igjen her var røde faner, hammer og sigd.
Det var tydelig hvem som hadde vært landets allierte.
Turisme var ellers totalt fraværende. Vi var de eneste ”aliens” i området.
Rundt senga jeg fikk tildelt var det spent opp mosquito-nett. Rene himmelsenga!
Til kveldsmat fikk vi servert stekt makrell. Etter det vi ble fortalt, spiste lokalbefolkningen ikke fisk pga sin religion.
En dag skjedde det noe helt spesielt. Mørebasen var låret ned på sjøen og vi satte kursen inn mot kysten. Det var fortsatt nattemørke,
men det var stjerneklart og rolig sjø. I nord kunne vi se Nordstjerna mens vi i sør kunne se Sydkorset.
Sydkorset er også med i flagget til Australia og New Zealand,
På vei innover mot land gjorde plutselig båten et hopp samtidig som hekkaggregatet løftet seg. Vi var sikre på at vi hadde kjørt over en
tømmerstokk eller lignende helt til vi så en stor, svart rygg med blodige rifter. Samtidig kjente vi en stram tran-lukt eller om du vil – dårlig ånde.
En hval som skulle opp en snartur for å puste hadde møtt en 20 fots båt fra Norge. Heldigvis forsvant den ned igjen i dypet mens jeg dyttet på
plass hekkaggregatet og startet opp igjen.
Vel inne ved kysten var det å gå i gang igjen med loggingen. Rundt oss var det et fantastisk scenario. Nær revet var det et rikt fugleliv og
delfiner lekte seg rundt båten. Store rokker hoppet av og til opp, gjorde salto og landet på ryggen. Antar hensikten var den samme som hos
laksen, nemlig å kvitte seg med parasitter.
En gang fulgte vi en rokke inn mot stranden. Den virket like bred som båten.
Strendene virket temmelig øde, men vi så en gang en enslig innfødt som kom løpende ned mot oss mens vi hadde kurs mot land.
Han trodde vel vi skulle gjøre strandhogg, men vi snudde før vi kom så langt. Vi så at den innfødte bar spyd og hadde prydfjær festet til kroppen.
Utenfor kysten var det en helt spesiell øy, Mait Island. Den var lang og smal og hvit som snø.
Her er to matroser i aksjon. (til venstre Alf Reidar Jensen - Mandal )
Dette fant jeg på en nettside:
Bird guano deposits have been worked on Mait Island, also called Bur-da Rebschi, in the Gulf of Aden, east of the port of Berbera .
They were mainly exported to Saudi Arabia. Enormous numbers of birds including the Red Sea noddy (Anous stolidus plumbeigularis)
were reported by previous observers, and 400,000-
VHF-radioen. Det var en time igjen før mørket falt på og vi fant ut at den beste måten å tilbringe natten på ville være i ly av guano-øya Mait Island.
Vi manøvrerte inn på le side av øya, men det var litt langgrunt og vanskelig å komme inn til land. Men vi så oss ut en egnet plass og kastet dreggen.
Jeg tok deretter tak i fanglina, hoppet på sjøen og svømte inn til land. Etter at jeg hadde fortøyd dukket denne karen fram like ved båten:
Det lignet mistenkelig på en hai, men den hadde kanskje allerede spist kveldsmat. Eller så sto ikke sørlendinger på menyen.
Senere nevnte jeg dette for en lokalkjent som var med oss ombord i Geco Alpha. Han var ikke så opptatt av hai, men han spurte
om jeg hadde sett noen slanger på øya. Det hadde jeg ikke.
”That’s good, one bite and you’re dead” var kommentaren til somalieren.
Her tilbrakte vi en noe urolig natt:
